Slik ser Alfred ut
Den heter Alfred.
Vidar i Ullevållsveien. Var noen som kikka litt rart
Fornøyd Vidar
Fornøyd Ida
Da Ida og Vidar kjøpte ku
Denne historien er egentlig litt for intern til at den er morsom, men jeg prøver likevel. Kort oppsummert: Kveld på Stopp. Mye øl. Ida og Vidar opp Ullevållsveien. Ida poserer med gyngeku som står i vindu. Ida og Vidar blir enige om å kjøpe ku. Ida og Vidar glemmer ku. Ida og Vidar bestemmer seg for å kjøpe ku. ku er utsolgt. Ida er på ferie. Får melding av Vidar om at ku er tilbake. Ida og Vidar kjøper ku. Ku står nå hos Vidar.
Den heter Alfred.
Vidar i Ullevållsveien. Var noen som kikka litt rart
Fornøyd Vidar
Fornøyd Ida
Den heter Alfred.
Vidar i Ullevållsveien. Var noen som kikka litt rart
Fornøyd Vidar
Fornøyd Ida
Men det er det som er jobben min
Leeenge siden jeg har blogget noe her nå, men med jobbing og sol og alt mulig annet har det ikke vært blogging som frister mest.
Uansett, forrige uke var jeg på quart-festivalen og dekket den for VG Nett. Og det var fantastisk morsomt.
Du kan se intervjuet mitt med Fergie her
Og Will.I.am her!
Selvfølgelig er det morsomt å få møte kjendiser og snakke med de, men jeg synes også det var morsomt å følge nyhetsbildet rundt Quart-festivalen. Det er jo ingen hemmelighet at festivalen har slitt med økonomien og har en relativt broket fortid i så måte. Og etter konkursen i fjor er det klart forventningene og spørsmålene rundt nye Quart er store.
Derfor var det selvfølgelig VG og VG Netts oppgave å skrive om det når det nærmest ikke var publikum de første dagene. Og når sikkerhetssjefen ikke har fått betalt og sier det er aktuelt å trekke seg ut av festivalen er det klart vi skriver om det også. Det kalles ikke negativitet, det kalles journalistikk.
At folk på festivalen mener vi er negative kan jeg til en viss grad forstå. De har ikke nødvendigvis samme tilgang på kunnskap som vi får, og var ikke på pressekonferansene med Buli og co. Når festivalsjefen får spørsmål om hva han er mest fornøyd med, og svarer "været", så er vel det en klar indikasjon på at ting ikke akkurat funker som det skal.
Det jeg reagerer på er alle de journalistene som kom bort til oss og mente vi var negative. Stakkars Roar ble den minst populære på pressesenteret etter sine kritiske PK-spørsmål. Men vi gjorde da ikke annet enn jobben vår. Den samme jobben som alle andre journalister burde gjøre, og som flere også gjorde.
Derfor skjønner jeg ikke argumentasjonsrekker som "Men han er jo så tøff som satser" "Dere er så negative mange koste seg" fra journalister. Min oppgave er ikke å stryke Arild Buli med hårene. Den er å gi ros da det er på sin plass, og å ta opp problemer når de oppstår. Og Quart hadde sine problemer.
Når det er sagt var det heller ikke slik at vi var utelukkende negative. Vi laget stemningsreportasjer, artistintervjuer, bilderigg på stemningen og skildret sånt sett hele spekteret av Quart.
Men faktum er at ledelsen i festivalen gikk ut og snakket for høyt uten å kunne vise til noe, og publikum sviktet.
Likevel håper jeg naturligvis det blir Quart neste år også. Det er jo vannvittig mye kjedeligere dne første uka i juli uten den.
Egentlig skjønner jeg ikke helt at jeg forsvarer jobben jeg gjorde heller. Jeg gjorde ingenting annet enn det som er jobben min.
Uansett, forrige uke var jeg på quart-festivalen og dekket den for VG Nett. Og det var fantastisk morsomt.
Du kan se intervjuet mitt med Fergie her
Og Will.I.am her!
Selvfølgelig er det morsomt å få møte kjendiser og snakke med de, men jeg synes også det var morsomt å følge nyhetsbildet rundt Quart-festivalen. Det er jo ingen hemmelighet at festivalen har slitt med økonomien og har en relativt broket fortid i så måte. Og etter konkursen i fjor er det klart forventningene og spørsmålene rundt nye Quart er store.
Derfor var det selvfølgelig VG og VG Netts oppgave å skrive om det når det nærmest ikke var publikum de første dagene. Og når sikkerhetssjefen ikke har fått betalt og sier det er aktuelt å trekke seg ut av festivalen er det klart vi skriver om det også. Det kalles ikke negativitet, det kalles journalistikk.
At folk på festivalen mener vi er negative kan jeg til en viss grad forstå. De har ikke nødvendigvis samme tilgang på kunnskap som vi får, og var ikke på pressekonferansene med Buli og co. Når festivalsjefen får spørsmål om hva han er mest fornøyd med, og svarer "været", så er vel det en klar indikasjon på at ting ikke akkurat funker som det skal.
Det jeg reagerer på er alle de journalistene som kom bort til oss og mente vi var negative. Stakkars Roar ble den minst populære på pressesenteret etter sine kritiske PK-spørsmål. Men vi gjorde da ikke annet enn jobben vår. Den samme jobben som alle andre journalister burde gjøre, og som flere også gjorde.
Derfor skjønner jeg ikke argumentasjonsrekker som "Men han er jo så tøff som satser" "Dere er så negative mange koste seg" fra journalister. Min oppgave er ikke å stryke Arild Buli med hårene. Den er å gi ros da det er på sin plass, og å ta opp problemer når de oppstår. Og Quart hadde sine problemer.
Når det er sagt var det heller ikke slik at vi var utelukkende negative. Vi laget stemningsreportasjer, artistintervjuer, bilderigg på stemningen og skildret sånt sett hele spekteret av Quart.
Men faktum er at ledelsen i festivalen gikk ut og snakket for høyt uten å kunne vise til noe, og publikum sviktet.
Likevel håper jeg naturligvis det blir Quart neste år også. Det er jo vannvittig mye kjedeligere dne første uka i juli uten den.
Egentlig skjønner jeg ikke helt at jeg forsvarer jobben jeg gjorde heller. Jeg gjorde ingenting annet enn det som er jobben min.
Eksamensnerver
I morgen er det muntlig eksamen, hvor jeg skal forsvare, eller unnskylde, at Mexico-reportasjen min ble som den ble. Var innom skolen i dag og snakket med noen som hadde hatt den, og som mente det ikke var spesielt skummelt. Hvilket sikkert er sant, men med en gang de sa det ble presset straks litt mer merkbart. For jeg kan jo fortsatt få fullstendig blackout. Og bli skikkelig nervøs, og begynne å stamme, og så plutselig bli så dårlig at jeg kaster opp i fanget på sensor.
Krisemaksimering? Not so much
Nå ja, mest sannsynlig går det helt greit. Og etter at jeg er ferdig i morgen er det bare jobb fremover. Med masse å glede seg til! :) Beste jobben med de beste kollegene! Heldige Ida!
Jeg skal naturligvis feire eksamen også.I morgen skal jeg og Vidar kjøpe en gyngeku. Jeg har ikke plass til den, men Vidar har lovet at jeg kan komme og besøke den hvis jeg får akutt behov for å møte den, også skal jeg passe den mens han er på ferie!
Ja, jeg er overtrøtt. Men den ku-greia er fantastisk!
Krisemaksimering? Not so much
Nå ja, mest sannsynlig går det helt greit. Og etter at jeg er ferdig i morgen er det bare jobb fremover. Med masse å glede seg til! :) Beste jobben med de beste kollegene! Heldige Ida!
Jeg skal naturligvis feire eksamen også.I morgen skal jeg og Vidar kjøpe en gyngeku. Jeg har ikke plass til den, men Vidar har lovet at jeg kan komme og besøke den hvis jeg får akutt behov for å møte den, også skal jeg passe den mens han er på ferie!
Ja, jeg er overtrøtt. Men den ku-greia er fantastisk!
Det her er kanskje det kuleste jeg har sett
Jeg vet det er et gammelt klipp, men jeg synes den dansen her er så sykt kul! Wade Robson syke koreografen!
Do you want to buy my cock?
Leeenge siden jeg har skrevet nå, men fint vær, eksamen, jobb og cava har kommet høyere opp på prioriteringslisten min den siste tiden.
Uansett, den noe direkte overskriften stammer fra Cuba, og kom fra en mann som vi gikk forbi på gaten, på høylys dag. Sjarmerende, javisst, og han var langt fra den eneste som hadde noen gode sjekketriks på lager. Det er visst en uskreven regel i Havana (og resten av Cuba for den del) at man skal kommentere de blonde jentene som går forbi.
Det veksler mellom de veldig søte (men å så slitsomme når man har hørt det 200 ganger før)
- Linda, linda (vakker, vakker) Utrolig morsomt å spille dum og si "Nei, jeg heter Ida, ikke Linda"
- Where are you from?
- Beautiful
- Cute
- Beautiful legs
- Shakira, shakira
Til de noe mer direkte
- Will you marry me?
- How much?
- Can I buy you?
- Have you got something for me?
Og da altså, den mest direkte
- Do you want to buy my cock?
Kan ikke si noen av dem var spesielt søte. Egentlig
Ikke overraskende, siden vi var litt i klisjeland, var det disse som var de mest aktive:
Uansett, den noe direkte overskriften stammer fra Cuba, og kom fra en mann som vi gikk forbi på gaten, på høylys dag. Sjarmerende, javisst, og han var langt fra den eneste som hadde noen gode sjekketriks på lager. Det er visst en uskreven regel i Havana (og resten av Cuba for den del) at man skal kommentere de blonde jentene som går forbi.
Det veksler mellom de veldig søte (men å så slitsomme når man har hørt det 200 ganger før)
- Linda, linda (vakker, vakker) Utrolig morsomt å spille dum og si "Nei, jeg heter Ida, ikke Linda"
- Where are you from?
- Beautiful
- Cute
- Beautiful legs
- Shakira, shakira
Til de noe mer direkte
- Will you marry me?
- How much?
- Can I buy you?
- Have you got something for me?
Og da altså, den mest direkte
- Do you want to buy my cock?
Kan ikke si noen av dem var spesielt søte. Egentlig
Ikke overraskende, siden vi var litt i klisjeland, var det disse som var de mest aktive:
Cuba i mitt hjerte
Jeg savner Cuba. Jeg vil tilbake til sol og varmt og strand. Jeg vil vekk fra doksenteret hvor eksamen snart kveler meg. Jeg vil vekk fra Oslo. Jeg vil danse salsa på hotell Florida og drikke mojitos på Bodigita. Jeg vil ikke tenke mer. Jeg vil ligge på en strand og få solbrente øyelokk en gang til (ja, det går an. Ja, det er litt vondt. Ja, jeg så ut som en kineser fordi det hovna opp. men jeg vil fortsatt bytte det mot Oslo og her akkurat nå)
Jeg vil tilbake til Casa de la musica og se dårlige moteshow.
Men mest så vil jeg bare sove nå.
Jeg vil tilbake til Casa de la musica og se dårlige moteshow.
Men mest så vil jeg bare sove nå.
Kjære søsterruss
Vi sitter fortsatt og venter på buss. Vi skal vente på buss i over to timer til. Og når man sitter sånn og venter så begynner man å savne folk der hjemme. Hvertfall gjør jeg det. nå. Søster'n spesielt. Hun er russ i år. Men ikke sånn teiting-russ. Hun er den mest fantastiske russen.
Se bare på russekortet (tror jeg har vist det frem en gang før også, men det er så bra at hun fortjener at det vises frem en gang til: )
Mamma sendte forøvrig mail første dagen Marte hadde på seg russeklærne. Der sto det som følger
"I dag hadde Marte på seg russebuksa, og delte ut russekort til russen. De er jo russ og derfor skal de ha russekort. Ikke de andre. Hmmm jeg ser det er en logisk brist der et sted"
Jeg synes det er helt logisk tenkt, men ser for meg at det kan bli noen småirriterte mennesker som ikke får russekort. Hehe
Jeg har i hvertfall blitt lovet ett. Noe som er bra. Fordi det er kult. Og hun er søster'n min.
20 ting du ikke visste du ville vite om meg
Ser på flere blogger jeg har lest, blant annet Maiken sin at folk skriver 20 setninger om seg selv. Så mens regnet faller ned her i San Cristobal (Det faller virkelig. Helt sinnssykt når himmelen åpner seg her borte. Elv i gaten) tenkte jeg at jeg kunne dele litt informasjon om meg selv. Det har jo ikke vært flust av det på denne bloggen.
1. Jeg har en lillesøster på 19 år som er psykisk utviklingshemmet og autist. Hun er det viktigste mennesket i livet mitt, og har vært med på å forme meg til den personen jeg er i dag.
2. Jeg jobber som journalist i VG Nett, og studerer journalistikk på Høgskolen i Oslo samtidig. Det er verdens beste jobb, og verdens beste arbeidsmiljø (dagens reklame)
3. Jeg har fire tatoveringer. En tribal på korsryggen, mitt kinesiske stjernetegn på hofta, engelvinger på skuldrene og et sitat av Kurt Cobain rundt håndleddet. Jeg vil ikke utelukke at det kommer flere.
4. Jeg er latterlig redd for klovner, hester og duer.
5. Dette er dog en forbedring fra da jeg var liten da jeg var redd for alt nevnt i pkt 4 + maur, edderkopper, slanger, bier, humler, fluer, miksmaster, støvsuger, Jon Blund, toget, skara på snøen og tante Liv. (Dere kan tenke dere det var en suksess da tante kjøpte akebrett og dro meg på snøen)
6. Jeg er 173 cm høy, men aner ikke hvor mye jeg veier. Veier meg ikke av den enkle grunn at det ikke betyr så mye for meg antall kilo, så lenge jeg synes de er plassert greit på kroppen. Det synes jeg ikke alltid.
7. Jeg har jobbet som journalist siden jeg var 15, og begynte karrieren (om man kan kalle det det) i Laagendalspostens ungdomsredaksjon. Min første sak handlet om Toppenklubben, en ungdomsklubb for utviklingshemmede på Kongsberg.
8. Jeg har vært igjennom stort sett hele fargeskalaen når det gjelder hårfarger. Alt fra grønt til oransje (De to ytterpunktene var dog ikke med vilje)
9. Da jeg var mindre (relativt mye mindre, that is) syntes jeg Boy George var fantastisk kjekk (Den samme Boy George som er dømt for å ha tatt en nordmann som sexslave) Jeg snakker ikke så mye om det, egentlig.
10. Jeg bor nå i Parkveien 1 i Oslo, og en av de nærmeste naboene mine har en tendens til å komme ut om natten og bjeffe. (Ja, det er et hospits like ved, og ja det er faktisk en mann og ikke en hund.)
11. Jeg gikk ut av skolen med et snitt på 6,4 (Ja, det kan oppfattes som kvalmt å skrive det, men det er en prestasjon jeg er stolt av, og som hjalp meg med å komme inn på den skolen jeg går på idag, og dermed få den jobben jeg nå har). Målbevisst kalles det.
12. Jeg gråter fortsatt av Dumbo, Løvenes konge og Bambie.
13. Jeg hadde problemer med å si s da jeg var liten. Uttrykket "Mamma, jeg fitter fast" er blitt en slager på familiefester opp gjennom årene.
14. Mitt største journalistiske øyeblikk til nå var da jeg fikk intervjue Noel Gallagher for VG Nett. Jeg var blek, svett og nervøs. Han var sliten, småfull (?) og overraskende hyggelig
15. Jeg var redaktør for russeavisen, jobbet i Laagendalsposten, var elevrådsleder og spilte 1. og 3. divisjonshåndball det siste året på videregående. Dessuten var jeg med på russebilen 7th Heaven sammen med mine nærmeste venninner.
16. Jeg har gått på turn og leikaring, noe som fremstår som relativt håpløst i dag, med tanke på at jeg mangler alt av rytme, grasiøsitet, ynde og sangstemme.
17. Jeg har aldri hatt hull i tennene.
18. Jeg er blitt glemt igjen på en handikapdo (ja, det var alkohol involvert)
19. Jeg har piercing i navlen, og har hatt i nesa (like greit at den ble tatt ut med tanke på at det så rett og slett tåpelig ut med hull i potetnesa mi.)
20. Jeg heier på Manchester United og Brann SK.
1. Jeg har en lillesøster på 19 år som er psykisk utviklingshemmet og autist. Hun er det viktigste mennesket i livet mitt, og har vært med på å forme meg til den personen jeg er i dag.
2. Jeg jobber som journalist i VG Nett, og studerer journalistikk på Høgskolen i Oslo samtidig. Det er verdens beste jobb, og verdens beste arbeidsmiljø (dagens reklame)
3. Jeg har fire tatoveringer. En tribal på korsryggen, mitt kinesiske stjernetegn på hofta, engelvinger på skuldrene og et sitat av Kurt Cobain rundt håndleddet. Jeg vil ikke utelukke at det kommer flere.
4. Jeg er latterlig redd for klovner, hester og duer.
5. Dette er dog en forbedring fra da jeg var liten da jeg var redd for alt nevnt i pkt 4 + maur, edderkopper, slanger, bier, humler, fluer, miksmaster, støvsuger, Jon Blund, toget, skara på snøen og tante Liv. (Dere kan tenke dere det var en suksess da tante kjøpte akebrett og dro meg på snøen)
6. Jeg er 173 cm høy, men aner ikke hvor mye jeg veier. Veier meg ikke av den enkle grunn at det ikke betyr så mye for meg antall kilo, så lenge jeg synes de er plassert greit på kroppen. Det synes jeg ikke alltid.
7. Jeg har jobbet som journalist siden jeg var 15, og begynte karrieren (om man kan kalle det det) i Laagendalspostens ungdomsredaksjon. Min første sak handlet om Toppenklubben, en ungdomsklubb for utviklingshemmede på Kongsberg.
8. Jeg har vært igjennom stort sett hele fargeskalaen når det gjelder hårfarger. Alt fra grønt til oransje (De to ytterpunktene var dog ikke med vilje)
9. Da jeg var mindre (relativt mye mindre, that is) syntes jeg Boy George var fantastisk kjekk (Den samme Boy George som er dømt for å ha tatt en nordmann som sexslave) Jeg snakker ikke så mye om det, egentlig.
10. Jeg bor nå i Parkveien 1 i Oslo, og en av de nærmeste naboene mine har en tendens til å komme ut om natten og bjeffe. (Ja, det er et hospits like ved, og ja det er faktisk en mann og ikke en hund.)
11. Jeg gikk ut av skolen med et snitt på 6,4 (Ja, det kan oppfattes som kvalmt å skrive det, men det er en prestasjon jeg er stolt av, og som hjalp meg med å komme inn på den skolen jeg går på idag, og dermed få den jobben jeg nå har). Målbevisst kalles det.
12. Jeg gråter fortsatt av Dumbo, Løvenes konge og Bambie.
13. Jeg hadde problemer med å si s da jeg var liten. Uttrykket "Mamma, jeg fitter fast" er blitt en slager på familiefester opp gjennom årene.
14. Mitt største journalistiske øyeblikk til nå var da jeg fikk intervjue Noel Gallagher for VG Nett. Jeg var blek, svett og nervøs. Han var sliten, småfull (?) og overraskende hyggelig
15. Jeg var redaktør for russeavisen, jobbet i Laagendalsposten, var elevrådsleder og spilte 1. og 3. divisjonshåndball det siste året på videregående. Dessuten var jeg med på russebilen 7th Heaven sammen med mine nærmeste venninner.
16. Jeg har gått på turn og leikaring, noe som fremstår som relativt håpløst i dag, med tanke på at jeg mangler alt av rytme, grasiøsitet, ynde og sangstemme.
17. Jeg har aldri hatt hull i tennene.
18. Jeg er blitt glemt igjen på en handikapdo (ja, det var alkohol involvert)
19. Jeg har piercing i navlen, og har hatt i nesa (like greit at den ble tatt ut med tanke på at det så rett og slett tåpelig ut med hull i potetnesa mi.)
20. Jeg heier på Manchester United og Brann SK.
Flickan i Havana
Herregud. De siste dagene har vært et eneste stort pes med ombookinger, tårer, snørr og berg og dalbane i følelser.
Som de fleste har fått med seg hvis de har skrudd på en TV eller lest en avis den siste uken har svineinfluensaen inntatt Mexico. Noe som har ført til verdensomspennende hysteri, og en rekke sikkerhetsstiltak for å hindre spredning av smitte. Greit nok. Jeg har ingen problemer med
A: bruke munnbind
B: vaske hendene og bade i antibac.
Gjør det med glede. Vil ikke bli syk.
Men dette hysteriet medførte også at Cuba stengte grensene til Mexico, og ingen fly fra landet får komme inn på øya jeg har drømt om å lande på i mange år. Altså ville det ikke være mulig for oss å komme til Havana 1. mai slik vi hadde planlagt.
Dette resulterte i krampegråt (ja, jeg vet det er barnslig. men du hadde også grått hvis noe du hadde gledet deg til så lenge så ut til å gå i dass)
Og vi visste virkelig ikke hva vi skulle gjøre. For på dette tidspunktet hadde ikke UD frarådet reise, og reiseforsikringsselskapene våre ville hverken hjelpe oss med alternativ rute til Cuba eller å komme oss hjem.
Men så:
Etter en natt med tenners gnissel, tårer og snørr, og en situasjon hvor vi egentlig hadde gitt opp Cuba og bare ventet på å komme hjem endret alt seg
For Kilroy hadde funnet billetter via Guatemala og Costa Rica til Havana. De kosta 3600 kroner.
Samtidig hadde min mor funnet billetter hjem til Norge til 25 000 kroner.
Så vi ringer reiseselskapet på nytt og sier at Kilroy har funnet en måte for oss å komme til Cuba på, og at de må dekke dette for oss. Først får vi nok en gang nei. Men trønder-Ane gir seg ikke så lett, og sier "ja, men det vil være billigere for dere å dekke det beløpet enn å skaffe oss en helt ny billett til Norge. Vi har tross alt hjemreise fra Havana."
Mannen i telefonen bruker cirka tre sekunder før han sier "hmmm ja, det stemmer nok. men da sier vi det da"
Og plutselig skulle vi til Havana likevel. Lykke. Glede. Ekstase.
Så nå sitter jeg på en kafé i San Cristobal og venter på bussen som skal frakte meg til Tapachula (igjen, ironisk nok) og deretter en ny buss til Guatemala hvor vi sover en natt i Antigua før vi drar til flyplassen, mellomlander i Costa Rica og dupper ned i Havana på mandag.
Berg og dalbane. Hurra.
Som de fleste har fått med seg hvis de har skrudd på en TV eller lest en avis den siste uken har svineinfluensaen inntatt Mexico. Noe som har ført til verdensomspennende hysteri, og en rekke sikkerhetsstiltak for å hindre spredning av smitte. Greit nok. Jeg har ingen problemer med
A: bruke munnbind
B: vaske hendene og bade i antibac.
Gjør det med glede. Vil ikke bli syk.
Men dette hysteriet medførte også at Cuba stengte grensene til Mexico, og ingen fly fra landet får komme inn på øya jeg har drømt om å lande på i mange år. Altså ville det ikke være mulig for oss å komme til Havana 1. mai slik vi hadde planlagt.
Dette resulterte i krampegråt (ja, jeg vet det er barnslig. men du hadde også grått hvis noe du hadde gledet deg til så lenge så ut til å gå i dass)
Og vi visste virkelig ikke hva vi skulle gjøre. For på dette tidspunktet hadde ikke UD frarådet reise, og reiseforsikringsselskapene våre ville hverken hjelpe oss med alternativ rute til Cuba eller å komme oss hjem.
Men så:
Etter en natt med tenners gnissel, tårer og snørr, og en situasjon hvor vi egentlig hadde gitt opp Cuba og bare ventet på å komme hjem endret alt seg
For Kilroy hadde funnet billetter via Guatemala og Costa Rica til Havana. De kosta 3600 kroner.
Samtidig hadde min mor funnet billetter hjem til Norge til 25 000 kroner.
Så vi ringer reiseselskapet på nytt og sier at Kilroy har funnet en måte for oss å komme til Cuba på, og at de må dekke dette for oss. Først får vi nok en gang nei. Men trønder-Ane gir seg ikke så lett, og sier "ja, men det vil være billigere for dere å dekke det beløpet enn å skaffe oss en helt ny billett til Norge. Vi har tross alt hjemreise fra Havana."
Mannen i telefonen bruker cirka tre sekunder før han sier "hmmm ja, det stemmer nok. men da sier vi det da"
Og plutselig skulle vi til Havana likevel. Lykke. Glede. Ekstase.
Så nå sitter jeg på en kafé i San Cristobal og venter på bussen som skal frakte meg til Tapachula (igjen, ironisk nok) og deretter en ny buss til Guatemala hvor vi sover en natt i Antigua før vi drar til flyplassen, mellomlander i Costa Rica og dupper ned i Havana på mandag.
Berg og dalbane. Hurra.
Svineinfluensa, hysteri og denslags
Heisann!
Har ikke fått skrevet på en stund nå, da det har skjedd relativt mye i løpet av fryktelig kort tid. Jeg og Ane var bare så vidt kommet hjem fra Tapachula da ssvineinfluensaen virkelig eksploderte i Mexcio City og spredte frykt over hele verden.
Så om morgenen ble Ane vekket av Dagbladet som lurte på om hun kunne reise til Mexico City. VG Nett kunne jo ikke være noe dårligere, og en kort telefonsamtale senere var det bestemt at jeg og Amund skulle være VG Netts reportere midt i svineland.
Jeg tror ikke vi egentlig forsto ordentlig hva dette dreide seg om. (Jeg gjorde det hvertfall ikke, skal ikke presse mine tanker på Amund og Ane). Men vi kom da til Mexico City, og satte straks i gang med arbeidet. På flyplassen gikk de aller fleste rundt med munnbind og vi fikk skaffet oss noen vi også. Jeg og Ane var vel de som var mest bekymret og fikk stappa de på oss fort som svint.
Amund var mer avslappet og jeg antar han anså meg og Ane som relativt hysteriske. 
Nei, det var ikke planlagt å matche munnbind og genser. Men sånn ble det nå likvel.
Altså første sak på flyplassen, deretter forsøke å finne egne vinklinger. Noe vi da også klarte.
Her er første saken om redselen som sprer seg i Mexico City.
Vi fikk også kontakt med en norsk familie som bor i Mexico City, og som stilte opp på et intervju. Tusen takk til dem for kveldsmat og interessante perspektiver på svineinfluensaen.
Morgenen etter var det på'n igjen. Vi fikk streng beskjed fra redaktøren om å holde oss unna sykehus, noe vi gjorde, om ikke med glede så med en litt tryggere følelse i magen i alle fall. Vi gjorde saken på Zocalo og snakket med leger, ambulansepersonell, politi og vanlige folk om hva som skjedde i byen, og hvordan det føltes. Det endte med denne saken.
Det ble også en sak i papiravisen med det jeg anser som det største byline-bildet i VGs historie. Herregud.
Så bar det tilbake til San Cristobal. Og fremme der var det flere medier som hadde skjønt at deres lokale "helter" befant seg i byen. Dermed ble det flere intervjuer, og vi hadde mye moro med de forskjellige overskriftene som poppet frem og som handlet om oss.
Jeg er litt usikker på hvem jeg liker best av
"Amund i Mexico" - HA (Snakk om å dempe dramatikken)
og
"Karasjok-jente i Mexico: Ikke redd for DØDSVIRUSET - Finnmark Dagbladet (Her har man skjønt hva krigstyper betyr.
Jeg skal uansett ikke le for høyt. Min egen arbeidsplass klistra trynet mitt utover forsiden to stedet. Pr-kåt? I think not ;)
Uansett var det utfordrende, morsomt og ekstremt lærerikt å stå midt oppe i situasjonen og skulle rapportere om det. Det er jo det en journalist drømmer om; å til en hver tid være der det skjer. Jeg er veldig glad jeg ikke dro alene, og at Amund "representerte en motvekt" til meg og Dagblad-Ane som nok var litt mer nervøse enn ham. (Men hvem fikk magesjau når vi kom tilbake, jeg bare spør?)
Jeg skrev et innlegg om hvordan det var å jobbe som journalist i Mexico City det døgnet vi var der. Det kan du lese på VGs Metablogg her. Si hva du synes da vel.
Den mexicanske maybe-kulturen
Nok et bevis på at jeg må lære meg spansk. Jeg og Ane befinner oss for tiden i Tapachula. Sju og en halv time unna San Cristobal. Vi dro dit i buss, det var langt, varmt og stinkende (Takket være en liten drittunge. som ja, dreit på veien)
Jeg kommer fram, møter intervjuobjektet. Som er en gullefyr. Ikke misforstå. Han var dødsbra, og jeg kunne sikkert skrevet hele reportasjen om han. Men jeg trengte bedre bilder enn jeg kunne få av han der og da. SÅ vi avtaler nytt møte. Jeg sier jeg er i Tapachula til halv sek. Da går bussen min tilbake. Han sier kjempefint og vi avtaler møte halv ett dagen etter.
Han skal også sende meg noen dokumenter og bilder som er relevante for min oppgave. Det skal han gjøre samme kveld.
Hva skjer?
Mannen avlyser avtalen min, en time før vi skal møtes. Han sender ikke dokumentene, eller bildene og sier: Vi kan ta det i morgen. Jeg prøver å forklare at det ikke er mulig for da er jeg i San Cristobal. Men mannen vil ikke høre på det øret.
Nå skal vi møtes i morgen klokken ti. Jeg sa det for å være sikker på å rekke bussen halv seks. alt dette ble formidlet av den ene personen på hotellet som kan engelsk. Hun så på meg som om jeg var gal. Men det funket da. Herregud
Jeg kunne vært skikkelig forbanna, nå er jge bare irritert. Utsettelsen betyr nemlig en natt ekstra på fin-hotellet. Og det kan jeg leve med
Men jeg blir gal av kanskje-kulturen. Snart ferdig med jobbing nå. Da skal jeg selv bli en del av kanskje-kulturen. Så kan de få se hvor kult det er.
Jeg kommer fram, møter intervjuobjektet. Som er en gullefyr. Ikke misforstå. Han var dødsbra, og jeg kunne sikkert skrevet hele reportasjen om han. Men jeg trengte bedre bilder enn jeg kunne få av han der og da. SÅ vi avtaler nytt møte. Jeg sier jeg er i Tapachula til halv sek. Da går bussen min tilbake. Han sier kjempefint og vi avtaler møte halv ett dagen etter.
Han skal også sende meg noen dokumenter og bilder som er relevante for min oppgave. Det skal han gjøre samme kveld.
Hva skjer?
Mannen avlyser avtalen min, en time før vi skal møtes. Han sender ikke dokumentene, eller bildene og sier: Vi kan ta det i morgen. Jeg prøver å forklare at det ikke er mulig for da er jeg i San Cristobal. Men mannen vil ikke høre på det øret.
Nå skal vi møtes i morgen klokken ti. Jeg sa det for å være sikker på å rekke bussen halv seks. alt dette ble formidlet av den ene personen på hotellet som kan engelsk. Hun så på meg som om jeg var gal. Men det funket da. Herregud
Jeg kunne vært skikkelig forbanna, nå er jge bare irritert. Utsettelsen betyr nemlig en natt ekstra på fin-hotellet. Og det kan jeg leve med
Men jeg blir gal av kanskje-kulturen. Snart ferdig med jobbing nå. Da skal jeg selv bli en del av kanskje-kulturen. Så kan de få se hvor kult det er.
Samtaleemner gjennom en lang tur
Etter nesten tre uker på tur begynner man å kjenne de man reiser med ganske godt. Eller som Siv Eli så fint forklarte det; "Er det ikke dør på badet? Tenk så godt kjent vi kommer til å bli!"
Dermed er det ikke fritt for at enkelte samtaleemner er blitt diskutert oftere enn andre, og av en eller annen grunn vender denne reisegruppa tilbake til noe ekkelt stort sett hver gang vi spiser. Her er et lite utvalg''
- Diaré og andre tarmfunksjoner
- Om man flusher papiret eller ikke (se eget innlegg)
- Kjønnssykdommer og sexpartnere
- Drap, blod, gørr, generelt ting som ikke setter apetitten i gang, nødvendigvis.
Ellers er det også morsomt å nevne at siden vi er på tur med tre trøndere og en finnmarking har jeg og Anders en ny hobby; etterligning av dialekter. (Nå skal det sies at Anders går noe mer helhjertet inn for oppgaven enn meg), men ingen av oss er blitt spesielt gode på det.
Det må vi vel innrømme, sjø! høhøh
Dermed er det ikke fritt for at enkelte samtaleemner er blitt diskutert oftere enn andre, og av en eller annen grunn vender denne reisegruppa tilbake til noe ekkelt stort sett hver gang vi spiser. Her er et lite utvalg''
- Diaré og andre tarmfunksjoner
- Om man flusher papiret eller ikke (se eget innlegg)
- Kjønnssykdommer og sexpartnere
- Drap, blod, gørr, generelt ting som ikke setter apetitten i gang, nødvendigvis.
Ellers er det også morsomt å nevne at siden vi er på tur med tre trøndere og en finnmarking har jeg og Anders en ny hobby; etterligning av dialekter. (Nå skal det sies at Anders går noe mer helhjertet inn for oppgaven enn meg), men ingen av oss er blitt spesielt gode på det.
Det må vi vel innrømme, sjø! høhøh
Jeg må lære meg spansk
Denne turen nede i varme, herlige, fantastiske Mexico skal jo resultere i en reportasje. Noe som jeg er i ferd med å få til. Det gjenstår ett intervju i Tapachula og det ser ut som det går i orden. jeg har fikset tolk. Men må få den endelige bekreftelsen på at journalisten kan treffe meg. Han har gitt meg et telefonnummer, men det ser ikke ut til å fungere. Så finner Ane et annet nummer, som tydeligvis er til denne journalistens redaksjon. Jeg ringer, og samtalen forløper omtrent sånn som dette
Ida: Hola
Mann: Hola
Ida: Darinel?
Mann: No
Ida: Me amo Ida.
Mann: Ida?
Ida: Noruega. Que? Darinel? Qui?
Mann: No! Noruega? I speak English
Ida: Å tusen takk (på dette tidspunktet er jeg så forfjamset at jeg sier det på norsk, mens Ane nærmest vrir seg av latter i stolen ved siden av). I mean thank you.
Mann: You speak to Darinel?
Ida: Yes, he there?
Mann: No. Not now, maybe in two or three hours.
Ida: Darinel will be there? (Ja, jeg ser at jeg kan oppfattes som litt treg her nå)
Mann: Yes.
Ida: And I can call on this number?
Mann: Number?
Ida: This telephone
Mann: Si, si
Ida: Gracias
Herregud!
Ida: Hola
Mann: Hola
Ida: Darinel?
Mann: No
Ida: Me amo Ida.
Mann: Ida?
Ida: Noruega. Que? Darinel? Qui?
Mann: No! Noruega? I speak English
Ida: Å tusen takk (på dette tidspunktet er jeg så forfjamset at jeg sier det på norsk, mens Ane nærmest vrir seg av latter i stolen ved siden av). I mean thank you.
Mann: You speak to Darinel?
Ida: Yes, he there?
Mann: No. Not now, maybe in two or three hours.
Ida: Darinel will be there? (Ja, jeg ser at jeg kan oppfattes som litt treg her nå)
Mann: Yes.
Ida: And I can call on this number?
Mann: Number?
Ida: This telephone
Mann: Si, si
Ida: Gracias
Herregud!
Dumme ting Ida klarer å si og gjøre
I løpet av tiden her nede i varmen har jeg pådratt meg afasi, noe som gjør at jeg ikke kan artikulere meg slik jeg egentlig kan. Noe som har ført til en del dumme utsagn. Her er et lite utvalg:
"Er det to k'er i bloggspot?"
"You know the animal, the nostrils" (Et forsøk på å si nesehorn som jo egentlig heter rhino)
Det kan også nevnes at jeg idag gikk på en glassdør på BurgerKing. Tror det var noen som kikket litt rart på meg, men jeg orket ikke bli igjen for å sjekke,.
"Er det to k'er i bloggspot?"
"You know the animal, the nostrils" (Et forsøk på å si nesehorn som jo egentlig heter rhino)
Det kan også nevnes at jeg idag gikk på en glassdør på BurgerKing. Tror det var noen som kikket litt rart på meg, men jeg orket ikke bli igjen for å sjekke,.
Ligg unna!
Se for deg: 30 grader. Sol. Varmt. Terasse. Nydelig. Hva vil du? Jo du vil ha en kald øl. Bare sånn for kos. Så du går på super mas og kjøper med. Finner en du tenker er god. Sol med lime. På boks. Ikke dumt. Betaler. Tilbake på terasse. Fint. Åpner ølen. drikker. spytter.
For hvem i alle dager er det som har funnet ut at de skal putte salt i den teite ølen? Lime og salt og øl! Det er feil på alle måter. Evig positive Ane prøvde seg med en "det er jo ikke så ille". Men måtte kapitulere etter tre slurker.
Konklusjon: Øl gjør seg best på flaske.
Konklusjon 2: Når det verste vi har å klage på er ølen, så har man det ganske fint. Og det har vi. Veldig. Fine, fine San Cristobal
For hvem i alle dager er det som har funnet ut at de skal putte salt i den teite ølen? Lime og salt og øl! Det er feil på alle måter. Evig positive Ane prøvde seg med en "det er jo ikke så ille". Men måtte kapitulere etter tre slurker.
Konklusjon: Øl gjør seg best på flaske.
Konklusjon 2: Når det verste vi har å klage på er ølen, så har man det ganske fint. Og det har vi. Veldig. Fine, fine San Cristobal
Norwegians flush!
ADVARSEL: Dette er ekkelt og ikke for sarte sjeler (Måtte lese videre nå, sant?)
Tittelen kommer fra Anthony, vår amerikanske venn som vi møtte på det første hostellet. Etter en hyggelig kveld rundt leirbålet (ja, de hadde leirbål. Fantastisk) begynte vi nemlig å diskutere dette med doene her i Mexico.
For her vil de nemlig ha deg til å putte papiret i søplekassen og ikke skylle det ned. Altså etter bruk vil de at du skal legge papiret i en søplebøtte ved siden av doen og ikke I selve doen. Til opplysning har disse søplebøttene veldig sjelden lokk på seg, så papiret ligger der til beskuelse for alle som måtte ønske.
Uansett. Dette har vi hatt problemer med å godta og som de kulturimperialistene vi er skyller vi ned dopapiret. Dette sjokkerte Anthony noe, og han mente vi kom til å skape kloakktrøbbel for HELE San Cristobal. Da han hørte vi var skeptiske til isbitene her nede (Trykk på VAR, drikker man nok drinker foretrekker man dem kalde), sa han:
- Det er jo ikke rart. Dere sørger jo for at dopapiret havner der de lager isen.
Kan så være.
Men jeg putter papiret i do.
Ellers kan det være en artig opplysning at på tremannsrommet der vi nå bor finnes det ingen dør til doen. Jepp, det stemmer. I steder for å bruke penger på en dør inn til selve badet har de plassert en dør inne på badet som leder ut i hagen. I tilfelle man skulle få et akutt behov for å se på blomstene mens man sitter der og, eh, blomstrer.
Litt spesielt. Men vi klarer oss fint. Faktisk.
San Cristobal de Las Casas
Vi kom hit på fredag. Etter en flytur hvor jeg var noget sikker på at jeg kom til å dø. Rullebanen dukket opp fra ingen steder, og vi fløy lavt i noe som virket som flere timer før vi endelig tippa ned, og kom oss ut i ankomsthallen på Tuxtla Airport. Deretter var det taxitur til San Cristobal. Kjørte forbi så mange fine steder som vi har som mål å få besøkt snart. Men det fineste, mest fantastiske jeg har sett er byen vi bor i nå; San Cristobal de las Casas.
Det er litt som kardemomme by med farger på husene og brostein i gatene. (Er det egentlig det i Kardemomme by, hmm vet ikke) Uansett så kom vi hit og ble heeelt forelsket i byen med en eneste gang. Og hostellet som Ane og jeg har havna på er kjempehyggelig, med takterrasse og hage.
Jeg tar kritikk fra Ingrid om at det ikke er kommet flere innlegg. Nettet har dog ikke vært det beste. Men nå har vi byttet til nok et fantastisk hostel, med bra nett. Så følg med, følg med.
Det er litt som kardemomme by med farger på husene og brostein i gatene. (Er det egentlig det i Kardemomme by, hmm vet ikke) Uansett så kom vi hit og ble heeelt forelsket i byen med en eneste gang. Og hostellet som Ane og jeg har havna på er kjempehyggelig, med takterrasse og hage.
Jeg tar kritikk fra Ingrid om at det ikke er kommet flere innlegg. Nettet har dog ikke vært det beste. Men nå har vi byttet til nok et fantastisk hostel, med bra nett. Så følg med, følg med.
Små glimt fra de første dagene i Mexico City
Kortekst: sol. varmt. short. sandaler. cervezas. Deborah Bonello . Kudos. mini-demoer. Ricardo Gonzales. Kudos. katedral. "presidentpalass". takterasse. lykke.
Mexico City - mon amour!
Jada, vet det er litt feil å skrive fransk i overskriften, men saken er at jeg ikke kan spansk (enda) og da må vi ty til de andre fremmedspråkene vi kan. (ja jeg omtaler meg selv i flertall.)
Uansett. Nå er vi på plass, Hostel Moneda, Mexico City.
Men for en reise. Jeg var ikke klar over at elleve timer var så sinnssykt lenge. Det er en lang flytur, spesielt når setet til mannen foran meg er ødelagt, slik at jeg hadde han på fanget mitt nesten hele turen. Men hvem klager når man kommer fram til 29 grader og den sykeste byen jeg har vært borti noengang. Alt er stort, og overveldende og fantastisk.
Vi har havnet på rom sammen med den kosligste irske jenta, som i tillegg kan spansk, noe vi ikke sier nei til.
Første dagen ga vi oss med på en guidet tur rundt i byen som hostellet fiksa. Endte opp i Latin American tower. Utsikten ser dere på bildet under. Men det sykeste jeg har sett er presidentpalasset her. Stortinget ta deg ei bolle.
Nå er det øl og tequilla på takterassen. Livet er herlig :)
Uansett. Nå er vi på plass, Hostel Moneda, Mexico City.
Men for en reise. Jeg var ikke klar over at elleve timer var så sinnssykt lenge. Det er en lang flytur, spesielt når setet til mannen foran meg er ødelagt, slik at jeg hadde han på fanget mitt nesten hele turen. Men hvem klager når man kommer fram til 29 grader og den sykeste byen jeg har vært borti noengang. Alt er stort, og overveldende og fantastisk.
Vi har havnet på rom sammen med den kosligste irske jenta, som i tillegg kan spansk, noe vi ikke sier nei til.
Første dagen ga vi oss med på en guidet tur rundt i byen som hostellet fiksa. Endte opp i Latin American tower. Utsikten ser dere på bildet under. Men det sykeste jeg har sett er presidentpalasset her. Stortinget ta deg ei bolle.
Nå er det øl og tequilla på takterassen. Livet er herlig :)
Mexicoklar
Herregud! Etter planlegging, venting, gleding (er det i det hele tatt et ord?) så nærmer Mexico seg nå med stormskritt. Om mindre enn to uker tasser jeg rundt i Mexico City, og skal forsøke å lage en reportasje eller to på veien! Jeg er spent, nervøs, redd, glad, ekstatisk, småkvalm (stryk det som ikke passer)
Men det morsomste, og mest utfordrende går jeg ut i fra blir det faktum at jeg ikke kan et ord spansk. Eller det er vel ikke helt sant. jeg kan bestille øl, tequila og spørre om veien til badet. (Sånn sett er vel kvelden reddet) men likevel blir det utrolig spennende!
Jeg har aldri vært så lenge borte fra hjemme. Og aldri vært så langt borte heller! Hohohoho
Men det morsomste, og mest utfordrende går jeg ut i fra blir det faktum at jeg ikke kan et ord spansk. Eller det er vel ikke helt sant. jeg kan bestille øl, tequila og spørre om veien til badet. (Sånn sett er vel kvelden reddet) men likevel blir det utrolig spennende!
Jeg har aldri vært så lenge borte fra hjemme. Og aldri vært så langt borte heller! Hohohoho
Drit i romantikken
Haha
Jeg lover, jeg skal bli kjent med noen naboer
da unngår jeg kanskje situasjoner som den på tirsdag. Der jeg bor er det nemlig slik at for å komme inn i gangen så må man ha nøkkel. Noen har tydeligvis ment at smekklås er en god ting.
Uansett, så skulle jeg ut med søpla og kom meg ut, hører døra smekke og tenker FAEN! For selvfølgelig har jeg glemt å ta med nøkkel (Sliter med å bli vant til dette nøkkelstyret, på Kongsberg har vi kodelås, mye bedre)
Ja vel, tenker du, det kan da ikke ha vært så ille. Bare ring på til naboen og hør om de kan åpne for deg. Joda, i teorien høres dette bra ut.
Men når ikke én av de 15 jeg deler etasje med finner det for godt å åpne døren når det ringer på døren, så blir det mer komplisert.
Da er det godt man har 1881, navn på postkasse, send sms, få nummer, ring. Stakkars nabo "Hei, dette er Ida, er du hun som bor rett over gangen fra meg+ er du hjemme nå? Ikke det, neivel, kan du si fra når du er? Jeg sitter her i gangen og venter"
I to timer.
Uansett, så skulle jeg ut med søpla og kom meg ut, hører døra smekke og tenker FAEN! For selvfølgelig har jeg glemt å ta med nøkkel (Sliter med å bli vant til dette nøkkelstyret, på Kongsberg har vi kodelås, mye bedre)
Ja vel, tenker du, det kan da ikke ha vært så ille. Bare ring på til naboen og hør om de kan åpne for deg. Joda, i teorien høres dette bra ut.
Men når ikke én av de 15 jeg deler etasje med finner det for godt å åpne døren når det ringer på døren, så blir det mer komplisert.
Da er det godt man har 1881, navn på postkasse, send sms, få nummer, ring. Stakkars nabo "Hei, dette er Ida, er du hun som bor rett over gangen fra meg+ er du hjemme nå? Ikke det, neivel, kan du si fra når du er? Jeg sitter her i gangen og venter"
I to timer.
Gratulerer med dagen Erik
I dag har verdens beste venn bursdag! Happy 21st, mister!
Egentlig skulle jeg besøkt herremannen i Guildford i helgen. Men herlige eksamen satte en effektiv stopper for det! Dessuten skal det visst ha vært NM i innstilte fly pågrunn av snøkaos, så er ikke sikkert jeg hadde kommet meg over sånn i utgangspunktet!
Derfor må jeg nøye meg med avstandsgratulasjonsklem! Og jeg nevner at det fortsatt snør, er digg i bakken, og Disturbed kommer til Hove. Altså hadde det vært en perfekt bursdag for deg, om du bare kunne pelt ræva di over til Norge!
Uansett. Gratulerer med dagen!
Godt sagt
Hvordan få respekt i Oslo?
"Har du parkeringsplass i setrum, da er du konge"
Søte taxisjåføren
"Har du parkeringsplass i setrum, da er du konge"
Søte taxisjåføren
Så kan man jo spørre seg om vi er bedre enn orginalen
Jeg velger å tro at rosa vinger og glorie er bedre enn stor dress med skulderputer
Lørdagskveld på Uranienborg
Stikkord: løvstek, rødvin, glorie, "Lilla Hjärtat", rosa vinger, dårlig kinesisk oversettelse, Ketill Stokkan, for mye sukker, Romeo-moves, lekepistol, og ikke minst Ingrid, Sigri og Ida
Sensurert!
Skandale! Stakkars Ine (Nei, veldig synd synes jeg vel egentlig ikke på henne) får ikke blogget fordi hun rett og slett ikke kommer inn på blogspot der hun er.
Men frykt ikke, alle dere som vil vite hva frøken Skarrud bedriver der borte i det fjerne østen. Hu ekke fra Kongsberg for ikke noe, og skjønte at her må vi ta saken i egne hender! Og mekka seg en egen blogg
Ine på tur, heter den! Og du kan følge den der!
Kudos Ine, jeg passer godt på stråmannen!
Men frykt ikke, alle dere som vil vite hva frøken Skarrud bedriver der borte i det fjerne østen. Hu ekke fra Kongsberg for ikke noe, og skjønte at her må vi ta saken i egne hender! Og mekka seg en egen blogg
Ine på tur, heter den! Og du kan følge den der!
Kudos Ine, jeg passer godt på stråmannen!
Snakker vi lokalt nett?
Her sitter Ingrid og Sigri i sofaen hos Ingrid og Sigri.
Du tror kanskje begge sitter og surfer på nett. Men fakta er at nettet i deres leilighet på Uranienborg er så lokalt at det bare er der Sigri sitter som det er nett.
Trådløst, men ikke spesielt mye nytte i det kanskje?
Du tror kanskje begge sitter og surfer på nett. Men fakta er at nettet i deres leilighet på Uranienborg er så lokalt at det bare er der Sigri sitter som det er nett.
Trådløst, men ikke spesielt mye nytte i det kanskje?
